De er mange, de er fattige, og snart dukker flere av dem opp på et fortau nær deg. Vi snakker om tilreisende, en betydelig del av dem rumenere, som blant annet på grunn av mangel på arbeid i Romania må ty til tigging og andre former for gatearbeid i Norge og resten av Europa for å forsørge seg og sine nærmeste.
Det har vært et stor engasjement rundt de tilreisende sin tilstedeværelse i Norge. Det har dels handlet om tolkninger av EØS-borgeres rettigheter, om muligheten for å forby tigging, men også om hvorvidt etableringen av en tilskuddsordning for humanitære tiltak for tilreisende EØS-borgere som tigger, ville bidra til å friste flere til å komme til landet.
Oppmuntrer hjelpen flere til å komme?
En viktig pekepinn her, ifølge organisasjonene, er at tallet på fattige tilreisende EØS-borgere som tigger, har vært stabilt de fleste steder de siste 3–4 årene: det ser altså ikke ut til å komme flere som følge av de bedrede humanitære forholdene. En informant understreker:
– Nei, de kommer uansett. Og de var her før tilbudet om hjelp kom.
En leder i politiet i en større by sier det slik:
– Det er et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha, legge ned? Dette er et spørsmål om menneskeverd. Mitt hovedsvar er nei!
Flere understreker at det kanskje ville komme færre til de aktuelle byene hvis tiltakene ikke fantes, men som politirepresentanten påpeker, handler dette om å tilby humanitær hjelp i en prekær situasjon. Forskernes vurdering er at de humanitære tiltakene ikke ser ut til å rekrutter flere tiggere til Norge.
Ordningen som ble etablert i 2013 av den rødgrønne regjeringen, er først og fremst et tiltak for å gi nødvendig humanitær hjelp og støtte i form av matservering, overnattings- og toalettilbud til fattige tilreisende. Det er i hovedsak frivillige organisasjoner som søker om disse midlene.
Mindre søppel og mer kontroll
Med bakgrunn i samtaler med ledere av tiltakene, ansatte i kommunen, politi, brukerne selv og etter å ha vært gjennom en betydelig mengde dokumentasjon, konkluderer forskerne med at de humanitære tiltakene ikke bare har bidratt til å bedre brukernes livssituasjon i Norge, men at tiltakene også har positive ringvirkninger for samfunnet. Det meldes om mindre offentlig søppel, mindre ansamling av folk på enkelte steder og mindre ulovlig overnatting ute.
Politi og kommune mener at hjelpetilbudene også gir bedre oversikt og kontroll over gruppa, deres problemer og behov.
Overnattings- og sanitærtilbudene fremstår i dag som de mest hensiktsmessige tilbudene til brukerne.– Ada I. Engebrigtsen
– Overnatting- og sanitærtilbudene fremstår i dag som de mest hensiktsmessige tilbudene til brukerne, forteller Ada. I. Engebrigtsen.
Udekkede behov
I de fleste byene der det tilbys overnatting og sanitær, dekker tilbudet stort sett behovet, men flere steder er overnattingstilbudet begrenset til vinterhalvåret, mens det er behov hele året. I Oslo er overnattingstilbudet for begrenset. Svært mange må sove ute, noe som er spesielt vanskelig for kvinner og eldre.
Behovet for akutt helsehjelp både for psykiske og fysiske plager er omfattende. I Oslo driver Kirkens Bymisjon et legesenter for papirløse innvandrere. Dette senteret tar imot og tilbyr behandling for helseplager, men det finnes bare i Oslo.
I de øvrige byene tilbys helsehjelp ved noen av tiltakene og ved sykehusene når tilstanden er akutt, men dette er ikke permanente ordninger og det ser ut til å være opp til den enkelte avdeling eller lege om de tar imot EØS-borgere.
Ifølge forskerne bør myndighetene klargjøre regelverket som gjelder for denne gruppen.
Ansvarsfordelingen
Det er stor enighet blant organisasjonene som driver tiltakene, om at kommunen bør være involvert i det humanitære arbeidet som tilbys. Mange steder har kommunene delfinansiert tiltakene de siste årene, og mange steder deltar de i nettverkssamarbeid som er opprettet mellom statlige, kommunale og frivillige organisasjoner.
– Vår vurdering er at kommunene bør gi tilskudd og være involvert i alle slike prosjekter, sier Are Vegard Haug. Frivillige organisasjoner kan drive dem billigere og har lang erfaring med slikt arbeid.
Frivillige organisasjoner kan drive dem billigere og har lang erfaring med slikt arbeid.
Ønsker å kunne planlegge over tid
Evalueringen viser at de aller fleste er fornøyd med dagens ordning. Her er det særlig den raske og ubyråkratisk saksbehandlingen som framheves positivt.
Det ble også pekt på en del svakheter ved ordningen slik den forvaltes i dag:
– Søknadsfrist for tilskuddet kommer for sent og følgelig også svaret om støtte eller avslag, slik at det blir vanskelig å planlegge tiltak og personressurser uten å ta til dels stor risiko.
Flere ga uttrykk for at støtten burde gis for flere år av gangen slik at man kan planlegge for kontinuitet.
Referanse
Engebrigtsen, A. I., Haug, A.V. (2018). Evaluering av tilskuddsordningen for humanitære tiltak til tilreisende EØS-borgere som tigger. NOVA Notat 2/18 (oda.oslomet.no)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Hioa.no/vitenogpraksis 03.04.2018.
