Unge med utviklingshemming: Overgangen til arbeidslivet krev mykje av foreldra

Ei kvinne hjelper ein ung mann med arbeidsoppgåver.

Kva er utviklingshemming?

Utviklingshemming er ein tilstand med mangelfull utvikling på fleire område. Utviklingshemming gir ulike konsekvensar frå person til person, men det inneber alltid ei grad av varig nedsett kognitiv funksjon og vanskar med å fungera i kvardagen.

Ein skil mellom lett, moderat, alvorleg og djup utviklingshemming.

Barn og unge med lett utviklingshemming har vanlegvis lærevanskar i skulen. Mange blir som voksen i stand til å arbeida og ha gode sosiale relasjonar. Noko tilrettelegging og tilpassing av trening og opplæring vil ofte vera nødvendig.

Kjelde: Helsenorge.no.

Moglegheit for variert arbeidspraksis i skuletida, tidleg involvering av foreldre og meir straumlinjeforma koordinering frå det offentlege. Slik samanfattar Veerle Garrels, førsteamanuensis ved Institutt for yrkesfaglærarutdanning ved OsloMet, dei viktigaste tiltaka som ho meiner kan letta overgangen frå skule til arbeidsliv for unge menneske med utviklingshemming. 

Det blir anslått at omtrent halvannan prosent av befolkninga i Noreg har ei utviklingshemming. Av desse er det 85 prosent som har ei lett utviklingshemming. Desse har ifølgje Garrels ofte gode føresetnader for å delta i arbeidslivet. Likevel er det berre rundt tre prosent av dei som er i arbeid.

– Det er snakk om ei nokså stor gruppe menneske. Me kan ikkje la dei stå utanfor arbeidslivet. Dette er det brei semje om, seier Garrels.

Saman med professor Hanne Marie Høybråten Sigstad ved Universitetet i Oslo har ho forska på korleis foreldre opplever overgangen frå skule til arbeidsliv for barna sine med utviklingshemming.

I ein nyleg publisert studie intervjua dei 10 unge vaksne i alderen 20-25 år, foreldra deira eller føresette og andre personar i nettverket rundt dei, som lærarar, rådgivarar og jobbspesialistar. 

Ungdommane i studien hadde det som blir lett kalla utviklingshemming (sjå faktaboks), og dei var i jobb. 

Foreldra hadde klare ambisjonar

Denne gruppa unge menneske er i mykje større grad enn andre avhengige av støtte og hjelp frå foreldre. Det gjeld også i overgangen til arbeidslivet. 

Dei klare ambisjonane som foreldra i studien hadde på vegner av barna sine, gledde forskarane. 

– Det var fint å sjå korleis foreldra såg moglegheitene framfor funksjonsnedsetjinga. Dei hadde klare og realistiske forventningar til kva barna deira kunne bidra med i arbeidslivet, seier Garrels.

Fleire var misfornøgde med innsatsen til skulen

Det var veldig varierande kor fornøgde foreldra i studien var med innsatsen til skulen. 

– Me trefte dessverre fleire som var nokså skuffa over støtta frå skulen. Ei tilbakemelding frå fleire foreldre var at tiltak som såg fine ut på papiret, ikkje vart utført i praksis.

For enkelte hadde derimot alt gått på skjener. Der hadde tilsette ved skulen lagt planar som faktisk vart følgt opp. Rådgivarar, spesialpedagogar og pedagogar var i kontakt med lokale arbeidsplassar og sikra at elevane fekk arbeidslivstrening i løpet av skuletida. 

– Den store variasjonen illustrerer litt av tilfeldigheitene som rår, og at det ikkje finst noko program som skal følgjast. Ofte veit ikkje tilsette på skulen kva tilbod som finst i kommunane og fylkeskommunane eller kvar ein skal gå, fortel Garrels.

Uheldig når det blir eit opphald i aktivitet

Mange ungdommar har ein liten pause mellom vidaregåande skule og høgare utdanning der dei til dømes jobbar eller reiser. Men dei som har ei utviklingshemming kan oppleva at det ikkje er noko å gå til etter at dei ferdige med vidaregåande. Verken folkehøgskule, arbeid eller høgare utdanning er tilgjengelege moglegheiter. Dette kan bli ein fortvilande situasjon for foreldra, som ofte er nøydde til å dra på jobb sjølv.

– Viss ein ungdom med utviklingshemming blir sitjande heime i fleire månader utan noko tilbod, er det veldig uheldig, seier Garrels. 

– Dei er avhengige av struktur, rutinar og å ha noko å gå til. Dei treng også å halda ved like ferdigheitene sine.

Vanskeleg å navigera i systemet

Ettersom unge vaksne med utviklingshemming i mange tilfelle ikkje har noka fast oppfølging frå det offentlege, må foreldre i stor grad finna informasjonen dei treng sjølv. Dette kan by på store utfordringar, noko foreldra i studien også rapporterte om.

– Informasjonen dei treng er ikkje samla på éin stad. Foreldre opplever også at ulike instansar som er involverte ikkje kommuniserer med kvarandre, og at dei sjølv må fungera som mellomledd.

Foreldra opplever det som litt vilkårleg kva informasjon dei får. Det kan gjera dei utrygge, fortel Garrels. 

– Foreldre etterlyser ei tydeleg oppskrift. Dei treng å vita kva hjelp som finst, kvar dei skal søkja, kven som har ansvar for kva, kven som skal følgja opp og kva klagemoglegheiter som finst.

Viktige enkeltpersonar

Trass i fleire utfordringar, var det også noko positivt som gjekk igjen blant deltakarane i studien. Mange av dei hadde opplevd uvurderleg hjelp frå enkeltpersonar i skule, arbeidsliv eller offentlege instansar. 

Foreldre etterlyser ei tydeleg oppskrift. Dei treng å vita kva hjelp som finst, kvar dei skal søkja, kven som har ansvar for kva, kven som skal følgja opp og kva klagemoglegheiter som finst. – Veerle Garrels, førsteamanuensis ved OsloMet

– Slike eldsjeler som gjer det vesle ekstra kan utgjera ein stor forskjell for desse familiane, fortel Garrels.

– Samtidig tenkjer me at dette i seg sjølve er ikkje tilstrekkeleg. Det kan ikkje vera slik at viss éin enkeltperson i systemet rundt den unge med utviklingshemming forsvinn, risikerer ein at oppfølginga stoppar eller at det ikkje blir noko kontinuitet i overgangen frå skule til arbeidsliv. 

Ho meiner me treng tydelege retningslinjer for kven som har ansvar for alle dei ulike fasane i overgangen. 

Referanse

Garrels, Veerle; Sigstad, Hanne Marie Høybråten (2023). Caregivers’ Experiences with School–Work Transitions for Their Children with Disorders of Intellectual Development (duo.uio.no). International Journal of Environmental Research and Public Health. Vol. 20.

Kontakt

Laster inn ...

Relatert forskning

Eldre mann med lite hår til venstre og yngre mann med caps på hodet til høyre, begge ler mens de ser på hverandre.
Vi kan få flere personer med utviklingshemming i jobb

Personer med utviklingshemming deltar i stadig mindre grad i ordinært arbeidsliv. Ny forskning viser at en velkjent metode kan hjelpe flere ut i jobb.

Gutt leker med lego med en telefon på stativ hvor en kvinne ser på via videotelefon.
Slik kan vi være sammen digitalt – uten å snakke

Det finnes andre måter å være sosial på enn å snakke. Her kan mennesker med alvorlig utviklingshemming vise vei.

En kvinne viser en ung jente i rullestol noe på et nettbrett.
– Unge utviklingshemmede har ofte mer digital kompetanse enn støtteapparatet

Når de går ut av skolen kan de møte et støtteapparat som ikke hjelper dem med å holde ferdighetene vedlike, sier forsker.

Lærer hjelper to elever i barneskolen i et klasserom.
Færre barn fikk spesialpedagogisk hjelp under korona

Skolestarterne fikk mindre spesialpedagogisk hjelp i områder med mye smitte under pandemien.

Publisert: 20.03.2023
Sist oppdatert: 18.11.2023
Tekst: Siv Tonje S. Håkensen
Foto: Johnér Images / Plattform