– Det er veldig vondt, det som skjer i Ukraina nå. Nære forskerkolleger ved Universitetet i Kharkiv som vi har jobbet sammen over flere år, sender oss fortvilte meldinger om situasjonen, sier Aadne Aasland, seniorforsker ved NIBR, OsloMet.
– Folk i byen mangler medisin, vann og mat. Og situasjonen er veldig usikker, sier han.
Flere ganger har universitetsbygninger i Kharkiv blitt bombet i rakettangrep, og det meldes om intense kamper og store ødeleggelser rundt Kharkiv som er landets nest største by. Den ligger ikke mer enn 40 km fra grensen til Russland og har siden invasjonen startet vært blant de hardest rammede av de russiske angrepene.
Det var overraskende få lokale motsetninger mellom etniske grupper i de regionene vi undersøkte.– Aadne Aasland
– De formidler til oss at de er utrolig glade for all den støtten de får fra omverden. Selv de små flaggene som folk legger på Facebook-profilene sine betyr faktisk mye. De sier at det er viktig for dem, og viser at verden ikke har glemt dem, sier Aasland.
Forskning på politiske reformer
Sammen med OsloMet-kollegaene Jørn Holm Hansen og Marthe Handå Myhre har Aasland et nært forhold til Ukraina og ukrainere. Og i samarbeid med tyske og ukrainske forskere har de gjort lange feltarbeid i landet.
I forbindelse med forskningsprosjektet ARDU (uni.oslomet.no) (se faktaboks) har de reist rundt i Kharkiv-regionen, som i dag er midt i krigssonen. Her lever etniske russere side om side med ukrainere. Og de har forsket i regionen Tsjernivtsi som grenser mot Romania og Moldova. Der lever de etniske minoritetene i rumenske og moldovske landsbyer.
Forskerne har gjennomført spørreundersøkelser både lokalt og nasjonalt. De har også samlet sammen lærere, rektorer, sivilorganisasjoner og myndigheter i fokusgrupper. Her hadde de felles samtaler om språk, politiske reformer, utdanningsreformer, og hvordan de så på Ukraina.
Byggingen av nasjonen
– Det vi ser i Ukraina nå er en befolkning som er villig til å stå opp mot en overmakt. En befolkning som er villig til å ofre livet for landet sitt. Det tyder på hvor vellykket nasjonsbyggingen har vært, og hvor forkvaklet Putins fremstilling av Ukraina er, sier forsker Marthe Handå Myhre.
Som en ung stat med politiske spenninger mellom regioner har en av Ukrainas viktigste politiske utfordringer vært hvordan håndtere det regionale, etniske og religiøse mangfoldet og samtidig å forsøke å bygge nasjonal enhet.
– Selv om Ukraina har en lang tradisjon med ulike statsdannelser, er det en ung stat som ble selvstendig i 1991 etter Sovjetunionens oppløsning, sier Aasland.
– Den store utfordringen var – og er – hvordan man kan samle folk som en nasjon når det er så mange ulikheter, og hva som skal være felles, sier han.
Ser på seg selv som ukrainere
Til tross for spenninger og konflikter i et så sammensatt land, ser de aller fleste ukrainere på seg selv som ukrainere, ifølge undersøkelsen OsloMet-forskerne har gjort. I skarp motsetning til hva Putin påstår i sine retorisk utfall mot ukrainerne.
Undersøkelsene viser at 85 prosent sier at de i sterk grad kjenner seg som statsborgere av Ukraina, og 10 prosent i noen grad.
Selv i de østlige delene av Ukraina som er nærere Russland, er oppfatningen omtrent den samme. Krim og de opprørskontrollerte områdene i Donbas var ikke med i undersøkelsen.
– Det var overraskende få lokale motsetninger mellom etniske grupper i de regionene vi undersøkte, sier Aasland.
Forskerne har vært spesielt opptatt av språkpolitikken og en stor desentraliseringsreform som skulle flytte makt ut til kommunene.
Omstridt språkreform
I 2017 ble det innført en ny lov om utdanning som begrenset muligheten minoritetsspråklige tidligere hadde hatt til å få undervisning på sitt eget morsmål. Loven vakte reaksjoner og var omstridt blant språklige minoriteter og naboland.
– Mens minoritetsspråklige tidligere hadde kunnet få hele skolegangen på morsmålet, for eksempel rumensk, ungarsk eller russisk, skulle det meste av undervisningen fra 5. klasse nå være på ukrainsk, sier Marthe Handå Myhre.
Til tross for en del misnøye med endringen viser forskningen til NIBR at det er stor oppslutning om ukrainsk som det eneste statsspråket i landet, og at også mange minoritetsspråklige foreldre velger å sende barna sine til ukrainskspråklige klasser allerede fra 1. klasse.
Språk viktig i nasjonsbyggingen
Det ukrainske språket har stått sentralt i nasjonsbyggingen etter at landet ble selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991. Å løfte frem og styrke det ukrainske språket har vært viktig for å bygge en felles nasjonal identitet.
– Ved Sovjetunionens fall hadde over halvparten av elevene russisk som undervisningsspråk i skolen. Russisk var viktig som et lingua franca i Sovjetunionen og man måtte kunne russisk, sier Myhre.
En samlende kraft
– Det har endret seg mye frem til i dag, og i 2018 var undervisningsspråket ukrainsk for 90 prosent av elevene i den ukrainske skolen, sier hun.
Etter demonstrasjonene i 2014, annekteringen av Krim og utbruddet av krig i Donbas-regionen har det ukrainske språket i enda større grad blitt sett på som en samlende kraft i Ukraina. Folk som tidligere identifiserte seg som russere identifiserer seg nå gjerne som ukrainere, og flere oppgir ukrainsk som morsmål selv om de i det daglige fortsetter å snakke russisk også.
Veksler mellom språk
– I dag snakker man gjerne ukrainsk i alle offisielle sammenhenger også i deler av landet hvor russisk har stått sterkt, men går gjerne over til russisk i pausen, sier hun og legger til at de møtte stor velvilje selv når de snakket russisk under forskningsoppholdet i Ukraina.
– Putin påstår at russisk språk blir undertrykt, men det vi ser er at de regionale forskjellene blir ivaretatt på den måten at folk privat snakker det språket de ønsker, sier forskeren.
Det er stor oppslutning om ukrainsk som det eneste statsspråket i landet.– Marthe Handå Myhre
– Selv om det kan være konflikter rundt språk og lokalt selvstyre, kan det på ingen måte legitimere den type handlinger og utsagn som Putin kommer med nå.
Mer makt til kommunene
Da den ukrainske staten ble truet av Russland i 2014 innførte man en desentraliseringsreform for å styrke det lokale selvstyret. Staten hadde vært svært sentralisert frem til da, og man ønsket å føre makt ned på lokalt nivå for å demme opp for kravet om en føderal stat med selvstendige enheter.
I motsetning til språkpolitikken som skapte en del motstand, så ble desentraliseringsreformen overraskende godt mottatt, ifølge Aasland.
– Vi hadde trodd at reformen skulle føre til mer konflikter, men det motsatte har skjedd og den har ført til mer samhold, sier han.
Selv om mange, spesielt i de østlige områdene, har ønsket seg en sterkere tilknytning til Russland, har invasjonen gjort at folk samler seg mot Russland.
Det paradoksale er at gjennom å annektere Krim-halvøya og støtte separatistene i Donbas har Putin mistet mye innflytelse over ukrainsk politikk, siden disse regionene nå har egne valg og ikke er en del av det politiske systemet i Ukraina, forklarer Aasland.
President Zelenskyj er viktig
Forskerne mener at spesielt president Volodymyr Zelenskyj har spilt en viktig rolle for at ukrainerne er lojale mot nasjonen og har samlet seg mot den russiske angrepshæren.
– Noe av denne positive utviklingen er takket være president Zelenskyj. Han har virket samlende på folk, noe ikke minst hans opptreden etter den russiske invasjonen bare har ytterligere styrket, sier Aasland.
– Men heller ikke Zelenskyj har fått bukt med korrupsjonen som er et stort problem i Ukraina. Her er det fortsatt tette koblinger mellom økonomiske og politiske eliter.
Forskningen viser at ukrainerne har liten tillit til institusjonene, men stor tilhørighet til stedet de er fra og til Ukraina.
