– Det er kjempeutfordrende å bo i landet mens krigen pågår. Alle ønsker seg tilbake til et normalt liv. Det folk i Vesten ser på tv, foregår i ukrainernes virkelighet: Død, skader, de mister familien, mister boligen, flykter, sier Oleksandra Deineko, sosiolog ved Karazin-universitetet i Kharkiv.
Kharkiv er Ukrainas nest største by, og den som er hardest rammet av krigen.
Hun flyktet selv til Norge i slutten av februar for to år siden. Nå er hun forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet, samtidig som hun fortsatt underviser studenter ved Karazin på nett.
– Forrige helg ble en familie med tre barn brent levende etter et rakettangrep i Kharkiv. Hver eneste dag kjemper ukrainere for å overleve som nasjon. Det er troen på den ukrainske hæren og hverandre, ispedd litt galgenhumor, som gir dem krefter til å overleve.
Nye rutiner og ferdigheter
– Hvordan ser hverdagen ut i Kharkiv?
– Krigen har endret hverdagen fullstendig, med mye usikkerhet og nye rutiner. Som for eksempel å reagere på luftalarm, å komme seg i sikkerhet, å komme seg hjem til portforbudet, alltid ha en viss mengde mat hjemme, samt dokumenter og en ladet mobiltelefon. I tillegg til forstyrret søvn på grunn av angrep både på dagtid og om natten.
– Har krigen ført til andre endringer?
– Krigen har gitt oss nye ferdigheter, som å leve med konstant stress, vite hvordan du gir førstehjelp, eller hvordan kommunisere med dem som har mistet sine kjære. For å sosialisere barn i krigstid er det også laget en animasjonsserie med hovedkarakteren «Patron», en redningshund som lærer barna å gjenkjenne eksplosive gjenstander.
– Finnes det glimt av fredelig liv?
– Det er fortsatt mulig å gå på kafeer, treningsstudio, skjønnhetssalonger og butikker. Men følelsen av før-krigsliv forsvinner så fort luftalarmen går, når en russisk rakett treffer eller når strømmen går. Noe som skjer ofte flere steder i landet. Nær frontlinjen er det nesten umulig å planlegge for noe. Da jeg snakket med foreldrene mine i Kharkiv, spurte jeg dem om planene deres for morgendagen. Det var kort tid etter de intense bombingene tidlig i januar. Min mor svarte at de hadde bare ett mål for morgendagen - å overleve.
– Hvordan takler folk alle angrepene?
– Hovedfokus er sikkerhet, og alle institusjoner har som mål å skape trygge områder. For eksempel har en underjordisk skole vært operativ i Kharkiv siden 2023, plassert på metrostasjonene. Over tusen barn er under opplæring der. I 2024 åpnet også en underjordisk barnehage. Over hele Ukraina kan man nå se sikre busstopp, utstyrt som tilfluktsrom, som skjuler deg under luftalarmer.
– Hva har dere gjort ved Karazin-universitetet?
– Vi har etablert en «sikker sone», en teknisk utstyrt bombesikker bunker med pålitelig internettforbindelse. Den brukes nå til vitenskapelige konferanser, seminarer eller viktige møter. Stedet er etterspurt ikke bare av universitetet, men brukes av hele byen.
Gjennom Nansen-programmet, som ble presentert tidligere i februar, gir Norge 75 milliarder kroner til Ukraina, fordelt over fem år. Støtten går blant annet til luftvernmissiler og lærerlønninger. Hvordan er det generelt – får folk fortsatt lønn?
– Folk mottar lønn, pensjonister får pensjoner, og internt fordrevne personer mottar sosiale ytelser, mye takket være utenlandske donorer og partnere som hjelper Ukraina både med våpenleveranser og humanitær hjelp. Ukraina har en unik digital innsamling via UNITED24-plattformen, der alle i verden kan donere. Donasjonene går via nasjonalbudsjettet og gir støtte til blant annet utdanning, medisiner og hæren.
For å være ærlig opplever jeg også en skyldfølelse, når jeg ser hvordan folk sliter med livene sine i Ukraina, når jeg mister vennene mine ved fronten eller ser dem som er skadet.– Oleksandra Deineko, forsker ved NIBR og Ukraina-flyktning
Flyktningens samfunnsoppdrag
– Hva med deg selv? Hvordan har disse to årene vært for deg?
– Jeg har en merkelig følelse av at disse to årene bare er én dag, som begynte 24. februar 2022 og bare varer og varer. Jeg har ikke sett foreldrene mine på to år. Men jeg har valgt å være aktivt fra de første dagene på flukt, å jobbe mye og å prøve å bidra der jeg kan.
– Hvordan bidrar du?
– Jeg mener at flyktninger har et samfunnsoppdrag i å knytte sammen de to samfunnene, hjemsted og vertsted. Jeg tror vi kan utgjøre en forskjell på den måten. Men for å være ærlig opplever jeg også en skyldfølelse, når jeg ser hvordan folk sliter med livene sine i Ukraina, når jeg mister vennene mine ved fronten eller ser dem som er skadet. I slike øyeblikk prøver jeg å huske at alle monner drar, og at min innsats også er viktig, at små ting kan få store konsekvenser. Det gir meg styrke.
– Da du kom til Norge, var du også opptatt av at alle ukrainere måtte stå sammen, at det ikke måtte bli splid mellom dem som flyktet og dem som ble igjen. Hvordan har det gått?
– Som sosiolog forstår jeg hvor viktig det er å opprettholde samhørighet og støtte hverandre i krigstid. Allerede fra starten hadde jeg en antakelse om at aktiv deltakelse for ukrainske seier eller ikke kunne medføre sterk splittelse i befolkningen.
– Ukrainske flyktninger som har forlatt landet kan bli oppfattet med sosial fordømmelse, for at de ikke har gjort nok for å sikre Ukrainas seier, sammenlignet med den gjenværende og aktive majoriteten.
– Derfor skrev jeg en kronikk om at det er viktig for flyktninger å fortsette å være aktive og hjelpe ukrainerne som blir igjen, fordi flyktninger har en unik sosial rolle i å knytte sammen samfunnene. Og denne rollen vil bli desto viktigere i gjenoppbyggingen av Ukraina, når flyktningene kan bidra med ny kunnskap, kompetanse, sosiale kontakter og utenlandsk støtte, som er nødvendig for Ukraina.
– Var antakelsen din rett?
– Det er for tidlig å konkludere. På den ene siden ser vi mye fordømmelse i sosiale medier rettet mot ukrainske flyktninger, noe som tilsier at jeg har rett. På den andre siden bekreftes hypotesen bare delvis av studier. En undersøkelse fra august 2023, viser for eksempel at holdningene til dem som flyktet påvirkes av personens kjønn og alder. 83 prosent har en positiv holdning til kvinnelige flyktninger med barn, for eksempel, mens 70 prosent er negative til menn uten barn som har flyktet.
– Veldig mange har flyktet fra Ukraina i løpet av disse to årene. Hvordan merkes det i Ukraina?
– Selvfølgelig påvirker det arbeidsstyrken. Det er et stort behov for butikkansatte, sjåfører, regnskapsførere, kokker, ingeniører, lastebilsjåfører og leger. Ettersom krigen fortsetter, blir mange menn i arbeidsdyktig alder mobilisert til de væpnede styrkene, og det er ingen erstatninger for dem. Det er mangel på arbeidskraft innen bygge- og anleggssektoren. I tillegg oppstår nye yrker. Mentorer for å hjelpe veteraner som returnerer fra fronten er et eksempel.
Uaktuelt å gi opp håp om seier
– Tror folk fortsatt på ukrainsk seier?
– Selv om alle føler på en «krigs-hverdags-trøtthet», så fører ikke det til at ukrainerne vil gi opp. Det finnes ingen annen vei til et normalt liv igjen, enn å vinne mot russerne på slagmarken. Ifølge Sosiologisk Institutt i Ukraina, tror mer enn 80 prosent på at ukrainsk seier vil gi tilbake alle ukrainske territorier slik landet så ut i 1991. Andre alternativer får ikke engang fem prosent oppslutning. Selv de som befinner seg i nærheten av frontlinjen, er imot at Ukraina skal gi fra seg landområder. Svarene viser at det ukrainske samfunnet bevarer mostanden. På den måten er de overhodet ikke «krigstrøtte».
– Det snakkes mye om «krigstrøtthet» i vestlige land. Hvordan merker man det i Ukraina?
– Andelen som mener at Vesten er «lei» Ukraina, og at støtten svekkes, ble doblet fra høsten 2022 til høsten 2023. Forsinkelsene i leveranser av våpen bidrar til inntrykket. Imidlertid mener flertallet av befolkningen, 6 av 10, at Vesten fortsatt støtter og hjelper Ukraina. 9 av 10 ukrainerne mener at hvis Vesten fortsetter å hjelpe Ukraina med våpen, finanser og sanksjoner, vil Ukraina kunne vinne Russland. Kun 7 prosent mener at Russland er for sterkt uavhengig av Vestens støtte. Det viser at ukrainerne ikke har mistet troen på seier og anser Vesten som pålitelige partnere.
– Ser vi tegn på noen endringer i folket?
– I mediene kan man ganske ofte finne synspunkter om at 2023 ikke ble det året år med seier for Ukraina som man hadde håpet og trodd på, og at folk har mistet tilliten til regjeringen, og at samfunnet har blitt splittet på grunn av krigens utmattelse. Noen av påstandene gir et for enkelt bilde av situasjonen, mens andre har en viss gyldighet.
– Som for eksempel?
– Som de overdrevne forventningene om rask seier, forsterket av uttalelser fra ukrainske politikere om «sommerferie i Krim» og posisjoneringen av 2023 som «seierens år».
Suksessene med å frigjøre Kharkiv- og Kherson-regionen forsterket håpet om en rask seier. Men slik gikk det ikke, og folk ble skuffet. Vi ser uttrykk for skuffelsen både i tillitsmålinger, i vurderinger av myndighetenes handlinger og i oppfatningen av Ukrainas fremtid.
Fortsatt tillit og samhold
– Har skuffelsen gått ut over tilliten til myndighetene?
– 2023 var ikke et helsvart år for Ukraina. Vi oppnådde flere viktige seire ved Svartehavet, russerne klarte ikke å gjøre vesentlige fremskritt i øst, og det ukrainske militære lederskapet under general Zaluzhnyi viste at vårt hovedfokus er å beskytte livene til de ukrainske soldatene. Så tilliten ble ikke tapt, men folk er blitt mer selektive i hvem de stoler på.
– På hvilken måte?
– Tilliten til det ukrainske parlamentet og regjeringen er svekket. Tilliten til presidenten er fremdeles høy, og han har ikke tapt sin rolle som nasjonssamler. Tilliten til lokale myndigheter har ikke endret seg. Samfunnet har fortsatt svært høy tillit til forsvaret. Utviklingen fra 2020 og fram til i dag viser at landet er blitt mer samlet. Langt flere ukrainere mener i dag at landet beveger seg i retning av én politisk nasjon, mens stadig færre mener at landet er splittet.
– Deltar folk i frivillig arbeid i like stor grad som tidlig i krigen?
– Frivillig arbeid var og er en utbredt praksis som forener ukrainerne mens krigen pågår. Samtidig kan vi se visse endringer.. For to år siden besto frivillig arbeid mest i å hjelpe med evakuering, transport, mat og andre behov folk som flyktet fra kampsonen hadde, samt støtte til hæren.
– Hva er mest utbredt i dag?
– Strømmen av mennesker fra frontlinjen er ikke lenger like intens. Derfor fokuserer folk mer på å hjelpe hæren. Innsamling av penger til droner eller annet utstyr er veldig populært, og både antall donorer og gjennomsnittsbeløpet folk gir til hæren, har økt det siste året.
Støtter hæren
– Er det enkelt å samle inn penger etter to år i krig?
– Frivillige innrømmer at innsamling av penger er vanskeligere, siden stadig flere merker de negative konsekvensene av krigen. Men små, individuelle bidrag fra hundretusenvis av mennesker utgjør en forskjell. Sosiale medier spiller en viktig rolle.
– På hvilken måte?
– Alle forstår at staten ikke kan dekke alle behov alene. Jeg kaller det «å ta dem under sine beskyttende vinger». Mange sivile og offentlige organisasjoner har påtatt seg ansvaret for å støtte militære enheter, for eksempel ved at universiteter samler inn donasjoner til brigadene hvor egne studenter og professorer tjenestegjør. Slike eksempler er utbredt overalt. Det unike samarbeidet mellom de militære styrkene og det sivile samfunnet bidrar til å styrke sosial samhørighet og tillit. Ukrainerne har aldri vært så nært knyttet til sin hær før. Hvis du spør ukrainere hvem de har tro på, får du svaret: «Vi tror på Gud og den ukrainske hæren».
– Hvilke visjoner for framtida sirkulerer i Ukraina nå?
– I løpet av det siste året er flere blitt mer pessimistiske når det gjelder Ukrainas fremtid. Antallet som mener at Ukraina vil være et land med ødelagt økonomi og betydelig utflytting om ti år, har økt fra 5 prosent til 19 prosent. Men flertallet av ukrainerne, 73 prosent, beholder fortsatt troen på at Ukraina vil være en nasjon i vekst og EU-medlem om ti år. Ukrainere har gått fra å være «kortsiktige optimister» til å bli «langsiktige realister». Flere mener at krigen blir langvarig nå, men folk tror fortsatt på ukrainsk serier.
